Påvisningen av nevropeptid Y (NPY) er hovedsakelig avhengig av immunologiske metoder, inkludert enzym-linked immunosorbent assay (ELISA) for kvantitativ analyse og immunhistokjemi (IHC) for vevslokalisering.
ELISA er en vanlig metode for kvantitativ bestemmelse av NPY-nivåer i biologiske prøver som humant serum, plasma, vevshomogenater, cellelysater og cellekultursupernatanter. Den bruker vanligvis et konkurrerende hemmingsprinsipp: NPY monoklonale antistoffer belegges på en mikroplate, og både biotin-merket antigen og prøven som inneholder målantigenet tilsettes. Målantigenet konkurrerer med det merkede antigenet for binding til antistoffene. Etter et vasketrinn tilsettes HRP-merket avidin og substratet TMB for fargeutvikling; intensiteten til fargen er omvendt proporsjonal med NPY-konsentrasjonen i prøven. Denne metoden tilbyr høy sensitivitet og spesifisitet, med et typisk deteksjonsområde på 24,69 pg/mL til 2000 pg/mL og en nedre deteksjonsgrense under 9,59 pg/mL.
IHC brukes til å lokalisere uttrykket og distribusjonen av NPY i vevssnitt. Ved å bruke spesifikke antistoffer for å binde seg til NPY i vevet og bruke en kromogen reaksjon for visualisering, muliggjør denne metoden kvalitativ eller semi{1}}kvantitativ analyse av NPY-uttrykk på tvers av forskjellige vev.
